Hva gjør vi når barnet har blitt lært opp til å “ta en dyp pust” før man snakker?
Dette spørsmålet, fra en av våre følgere på sosiale medier, bringer oss inn på et kjent dilemma som mange logopeder står overfor når de jobber med personer som stammer.
Altfor ofte får barn som stammer høre at de bør "ta et dypt pust" i et forsøk på å kontrollere stammingen. Noen ganger kommer denne beskjeden fra velmenende omsorgsgivere, og andre ganger fra dårlig informerte logopeder. Interessant nok er det ikke alltid klart om rådet er ment for å hjelpe barna med å roe seg ned (avslapningsmetoder involverer ofte endringer i pusten) eller for å spesifikt endre måten de puster på i et forsøk på å påvirke talen.
(Se relatert blogginnlegg, "Det handler (nesten) ALDRI om pusting i stammebehandling!")
Uansett er rådet feilaktig, fordi det (a) sender feil og forenklede meldinger om hva som hjelper folk å snakke lettere, og (b) faktisk lærer bort en unaturlig taleform som gjør det vanskeligere for dem å si det de ønsker. Enkelt sagt, å ta et dypt pust gjør ingenting for å hjelpe personene med å snakke lettere.
Uavhengig av hvordan barn mottar dette uhjelpsomme rådet, er poenget at vi ofte finner det nødvendig å avlære klientene våre som stammer slike tips eller råd. Dette kan være vanskelig, fordi atypiske pustemønstre raskt kan bli en del av en persons stamming eller unngåelsesatferd. Det vil si, unødvendige dype pust kan fungere som "sekundæratferd" som personer bruker i et forsøk på å skjule, forhindre eller maskere stamming, og resultatet blir at de stammer og puster på en atypisk måte.
Hvordan omgjøre "dype pust"
Heldigvis er det mye vi kan gjøre for å hjelpe personer til å få tilbake typiske puste- (og tale-)mønstre, når vi endrer fokuset deres fra å prøve å skjule stammingen til å snakke naturlig og autentisk.
Steg 1: Lær personene om snakkemaskinen
Det første steget er å sikre at personene har en solid forståelse av taleproduksjonsprosessen. Det vil si, de trenger å forstå både anatomi og fysiologi knyttet til tale. Som vist i aktivitetsboken vår, "Go To Guide™: GETTING STARTED in Stuttering Therapy," bruker vi betydelig med tid i behandling på å lære personer om hvordan de snakker. Vi vil ikke bare at de skal lære om kroppsdeler som er involvert i tale («Snakkemaskinen»), men også hvordan disse delene fungerer—og arbeider sammen— for å produsere tale.
Ikke overraskende innebærer dette å lære personene at de ikke trenger å ta et dypt pust (eller gjøre noe annet med pusten sin) før de snakker. De trenger ikke å bruke diafragmatisk pusting eller magepusting eller noen annen type pustemønster. De trenger bare å la kroppene sine ta inn luften de trenger uten å forstyrre en ellers automatisk prosess.
Hvis personene allerede har blitt lært unaturlige pustemønstre, forklarer vi direkte (på et nivå som er passende for deres alder og evner), at noen ganger vil andre mennesker råde de til å ta et dypt pust fordi de ønsker å hjelpe. Det er fint at de vil hjelpe, men de forstår ikke at dette rådet faktisk ikke er til hjelp! Hvorfor ville de fortelle personen å prøve noe som faktisk ikke hjelper? Fordi de aldri har prøvd det selv!
Steg 2: Inviter personene til å bli snakke-detektiver
Vi oppmuntrer ofte klientene våre som er i skolealder og eldre klienter til å observere hvordan andre mennesker puster når de snakker. Vi kan garantere at de aldri vil finne en annen person som faktisk tar et dypt pust før de snakker under vanlige samtaler. (De kan gjøre det før de roper eller før de synger en lang tekst, men de gjør det ikke før de snakker i dagligdagse situasjoner.) Ved å bli snakke-detektiver, kan de lære mer om hva andre mennesker gjør når de snakker. De vil lære at andre ikke forstyrrer naturlige pustemønstre når de snakker. De lar kroppene sine ta den luften de trenger... og hvis de trenger mer luft, tar de et nytt pust. Når klientene observerer andre, kan de se forskjellen på det de har blitt lært å gjøre, og de kan se verdien i å "avlære" den uhjelpsomme vanen med å inhalere dypt når de snakker.
Steg 3: Bli oppmerksom på pusten
Deretter hjelper vi klientene med å utvikle og forbedre deres proprioseptive ferdigheter for å gjenkjenne egne pustemønstre. Dette steget er veldig viktig, fordi det hjelper de med å øke deres bevissthet om når de tar i bruk mindre naturlige pustemønstre. Når de blir mer oppmerksomme på pusten sin, vil de være bedre forberedt på å endre pustemønstrene sine når de returnerer til mer naturlige måter å puste på. Igjen, vi beskriver flere aktiviteter for å hjelpe barn øke deres oppmerksomhet rundt tale i vår Go-To Guide.
Steg 4: Øv på naturlighet
Til slutt, etter at personene kan gjenkjenne når de tar unødvendige pust, støtter vi dem når de øver på å ta vanlige pust i talen sin. Hvis de tar et unødvendig dypt åndedrag, kan de pause og tillate seg selv å slippe ut den ekstra luften, deretter starte setningen på nytt med et vanlig åndedrag. Dette er akkurat som enhver annen form for adferdsøvelse som en klient kan engasjere seg i. Forskjellen er imidlertid at vi ønsker at studentene skal holde fokuset ikke på pusten sin, men på å si det de ønsker å si.
Husk at unaturlige pustemønstre ofte blir lært (og undervist) som forsøk på å unngå stamming. Hvis vi ønsker at personer skal returnere til naturlige pustemønstre, må vi samtidig hjelpe dem til å forstå at det er greit å stamme og at de ikke trenger å gjøre noe (med pusting eller noen annen aspekt av talen) for å prøve å unngå eller skjule stammingen sin. Vi ønsker at de skal snakke autentisk og fritt, uavhengig av om eller hvor mye de kan komme til stamme.
Merk at senere i behandlingen, etter at personene har avlært de uhjelpsomme pustemønstrene, kan vi vende tilbake til kommunikasjonsstrategier som kan hjelpe studentene til å snakke lettere, men vi ønsker ikke å sammenblande unaturlige taleteknikker som søker flyt (som dyp pusting) med hjelpsomme kommunikasjonsstrategier som gjøre det lettere å prate. (Eksempler på slike kommunikasjonsstrategier kan finnes i School-Age Stuttering Therapy: A Practical Guide.)
Steg 5: Vær Tålmodig
Alt dette arbeidet vil ta tid. Det er et merkelig og frustrerende aspekt ved sekundæratferd — de virker å være ganske enkle for personer å lære, men ekstremt vanskelige å avlære. Så, vær forberedt på å ta deg god tid, nærm deg pusteatferden på en steg-for-steg måte, og gi personene rikelig med muligheter til å lære at det de sier er verdifullt og verd å bli sagt, selv om det tilfeldigvis inneholder stamming. De trenger aldri å maskere eller skjule stammingen sin ved å gjøre noe unaturlig som å ta et dypt åndedrag eller endre pustemønstrene sine.
Med tid vil disse meldingene hjelpe personene til å bli mer aksepterende overfor seg selv og sine forskjellige måter å snakke på, og dette vil hjelpe til med å kommunisere lettere og mer autentisk—og det kan og bør være det ultimate målet med stammebehandling.
Oversatt av Jon-Øivind Finbråten og Tommy Olsen
